|
Høvdingesete i Tjeldsund - hva sier sagaen?
Det eneste lokale høvdingsetet som er skriftlig nevnt i sagatekstene
er nettopp Sand på Tjeldøya. I Olav Trygvassons saga hører vi om
hans kristningsferd til Hålogaland i år 999. På denne turen har han
nok kommet godt overens med høvdingen Ogmund på Sand, for videre i
sagaen til Olav Trygvasson hører vi i år 1000 om håløygen Ogmund
Sande som stod i nest fremste rekke på vikingskipet Ormen Lange
under slaget ved Svolder. Denne Ogmund kom fra gården Sand på
Tjeldøya.
Neste gang Sand er nevnt i sagaen er år 1138 i "sagaen om Inge
Krokrygg". Vi går da inn i norgeshistorien mens Magnus Berrføtt var
konge i Norge. Han var den siste av vikingekongene som reiste
utenlands på herjinger og tok herredømme over Orkenøyene, Sudrøyene,
Man og Dublin, men da han skulle ta hele Irland falt han i et slag i
år 1103. Magnus var nok en villmann på flere måter og hadde barn med
en rekke kvinner. Da han døde ble det et samkongedømme med hans 3
sønner, Olav, Øystein og Sigurd, sistnevnte med tilnavnet Jorsalfare.
Olav døde 1115, Øystein døde 1123 og da Sigurd Jorsalfare døde i
1130 ble hans sønn, 15 år gamle Magnus utnevnt til enekonge. Men da
dukka det opp 2 "nye" halvbrødre av Sigurd Jorsalfare og de krevde
samkongedømme med brorsønnen Magnus.
Den ene het Harald med
tilnavnet Gille. Han var en stor drikkebror og kvinnejeger og med
sin elskverdige fremtreden fikk han mange venner. Han lot seg
utnevne til konge på Haugating i Tunsberg og fikk stor tilslutning.
Magnus gikk med på samkongedømme og de dro begge til Trøndelag og
ble hyllet i felleskap. Harald hadde sete i Viken (Oslo) og Magnus
hadde sete i Trøndelag. Etter hvert ble det strid mellom de to
kongers menn og i august 1134 kom det til åpen strid mellom dem, og
Harald måtte flykte til Danmark. I Danmark ble han godt mottatt og
samlet etter hvert en stor hær. Vinteren 1134-35 satte dem kursen
mot Norge for å vinne tilbake kongemakten.
I januar 1135 overfalt de
Magnus i Bergen, og han ble straks lemlestet, blindet, kastrert og
satt i kloster på Nidarholm (Munkholmen). Etter dette fikk Magnus
tilnavnet Blinde. Harald Gille var nu enekonge og kunne ta opp sitt
lette liv med drikk og kvinner i vel et år. Da dukka det på nytt opp
en sønn av Magnus Berrføtt og han krevde også samkongedømme med
Harald. Dette var Sigurd Slembe eller Slembedjakn (den slemme
diakonen) som han ble kalt, og som i mange sammenhenger blir nevnt i
forbindelse med vikingene i Tjeldsund.
Sigurd Slembe dro sommeren
1136 til Bergen og krevde kongemakt av Harald, men ble avvist og
måtte rømme Bergen for å berge livet. Men senhøstes kom han tilbake
i all hemmelighet og en desembernatt overfalt han Harald til sengs
med en "frille" og drepte ham. Sigurd Slembe fikk stevnet ting og
ble utnevnt til konge, men på grunn av at han drepte sin bror fikk
han folket mot seg. Som siste utvei dro han til Munkholmen og fikk
den lemlestede Magnus Blinde ut av klosteret, for å bruke ham som
stridsmerke. Folket tok parti med den drepte Harald og Sigurd ble
frosset ut og rømte da til Orkenøyene, men også der ble han sendt på
flukt.
Han dro tilbake til Norge og sammen med Magnus Blinde flyktet de
nordover. Magnus hadde som barn blitt oppfostret på Bjarkøy og han
ble plassert der, og bodde gjennom vinteren hos Vidkunn Jonsson, den
mektigste høvdingen i denne regionen.
Sigurd og hans menn (over
20 i antallet) holdt seg derimot skjult i en hule i Gljuvrafjord, en
av fjordarmene her i området. Snorre sier at fjorden lå ”i Tjeldsund
på Hinnøy”. Noe nærmere plassering er ikke mulig å fastslå med
sikkerhet ettersom navnet ikke har vært brukt i ettertid. Flere
alternativer har vært lansert, Kjærfjorden på Tjeldøya, Fiskefjorden
på Hinnøya og Øksfjorden i Lødingen Vestbygd. Alle fjordene har det
til felles at de har huler i fjordbotn, men bare Fiskefjorden ligger
i samsvar med Snorres benevnelse.I følge sagaen fikk de mat denne
vinteren fra Torleiv Skjappe, Einar, sønn av Ogmund på Sand,
og Gudrun, dotter til Einar Areson fra Reykholar.
Sigurd fikk finnene inni
fjordene til å bygge ham to båter denne vinteren. Hvor dette fant
sted har det også vært spekulert i. Grovfjord med sine lange
båtbyggertradisjoner, har i mange sammenhenger vært lansert som
mulig sted. Også dette er for dårlig beskrevet i sagatekstene, så
det blir bare spekulasjoner.
Sigurd Slembe kom i alle
fall godt overens med disse finnene, for de holdt gjestebud for ham,
serverte øl og hadde det hyggelige sammen. Året etter dro Sigurd og
Magnus sørover igjen og tok på nytt opp kampen mot barnekongene,
sønnene til broren som Sigurd Slembe hadde drept året før i Bergen,
og som i mellomtida var blitt utnevnt til konger i samkongedømme. I
et slag ved Holmengrå i november 1139 ble Magnus Blinde drept og
Sigurd Slembe tatt til fange. Sigurd ble straks etter pint i hjel og
lagt i en steinrøys.
Høvdingsete - funn som
styrker sagaen.
I 1740-årene fant noen
unger en unik gullskatt i lia ovenfor gården Kongsvik. Funnet bestod
av gullperler store som stæregg, en rekke små gullblikk med
avbilding av en mann og kvinne i omfavnelse og andre små
gullgjenstander. Lignende gullblikk ble i 1983 funnet under
utgravningen av et av rommene i høvdingehuset på Borg på Vestvågøy,
og er utstilt der. Funnet i Kongsvik er det tredje største
gullfunnet som er gjort i Nord-Norge og gir en klar indikasjon på at
et velstående høvdingsete har vært i området. Se egen omtale under
menyen Gullfunnet.
I 1902 fant en gårdbruker
på gården Steinsvik en vikinggrav som foruten likrester også
inneholdt redskaper og våpen - deriblant det verdenskjente
Steinsviksverdet. Sverdet er et kunsthåndverk av ypperste
klasse med ornamenter av gripedyr i skjeftet av en legering av sølv,
messing og kobber. Den samme typen dyr, utskåret i tre, ble funnet i
gravhaugen til Osebergskipet. Eieren var utvilsomt en av de
mektigste høvdingene i Nord-Norge på 800-tallet. Originalsverdet
befinner seg i Olsaksamlingen i Oslo, og var utstilt på
Vikingutstillingen i London i 1980, der det ble regnet som et av de
fineste funn fra Vikingtiden gjort i hele verden.
Se egen omtale under menyen
Steinsvikssverdet.
Denne
spennende tidsepoken i historien er grundig beskrevet i bygdeboka
”Fra Steinalderen til 1700-tallet” av Alf Ragnar Nielssen
(PHJ/2006)
|
